Bare til låns

For to uker siden i dag – i skrivende stund (kl 8.30) – kjørte vi vår fem og et halvt år gamle datter inn på operasjonsstua på Radiumhospitalet. Hun skulle operere ut en kreftsvulst i låret. Et bløtvevssarkom. Den begynte som en liten kaffebønnekul litt over kneet da hun var bare to år. Men det var først rett før påske i år det ble konstatert at det var en kreftsvulst.

Jeg veit ikke om jeg helt har skjønt det ennå. 

Det var litt som et flyvende, fremmed element kom susende gjennom lufta og sveipa til meg i ansiktet. Et sviende merke på kinnet. Noe jeg kjente, men ikke så. Ting har skjedd så fort. Og alt har gått bra. Så da er det vel ikke noe mer å bekymre seg for?

Alt har virkelig gått veldig bra. De fjernet svulsten og vev og hud rundt, men slapp å transplantere hud. Litt over to døgn etter operasjonen kom jenta vår hjem. Etter et par døgn i sofaen var hun klar for å prøve krykkene. Dagen etter trengte hun dem ikke. Uka etter var hun på visitt i barnehagen og fortalte vennene sine om Rasmus Mus som passer på barna på operasjonsstua når de sover. Og at hun hadde fått mange gaver, og hadde prøvd en rød rullestol, som hun klarte å kjøre sjøl. 

I helga kom våren, og vi satte opp trampolina. Litt skeptisk da veslejenta var i full gang på den. Mandag var hun tilbake i barnehagen igjen. I går kveld ringte kirurgen fra Radiumhospitalet og kunne bekrefte at kreftsvulsten de hadde fjernet hadde fått ‘riktig navn’, og at de hadde fjernet nødvendig vev rundt – med god margin. Ingen cellegiftkurer og ingen strålebehandling. ‘Bare’ jevnlige kontroller i åra som kommer.

Det er en setning som kverner og kverner i hodet mitt: jeg har henne bare til låns.

Jeg tenker at jeg er en ganske fornuftig, sterk og stabil mamma. Verken hønemor eller drama queen. Jeg forteller så enkelt som mulig om kreftsvulsten og hva det betyr. Folk reagerer forskjellig. Noen tar det på strak arm. Andre blir helt satt ut. Jeg veit ikke hva jeg syns er verst. Eller best. 

Men av og til løper følelsene løpsk inni meg. Tenk om ting plutselig forandrer seg? Er det virkelig sant at vi er så  heldige at vi slipper med dette? Midt oppi disse tankene kom meldingen om at den seks år gamle datteren til en gammel bekjent av meg døde på lørdag. Hun har hatt kreft i over tre år. En umenneskelig påkjenning for både datter og far, og mange andre rundt dem. Det var som et vindu knuste inni meg. 

Ingenting er en selvfølge. Hver dag vi får med dem vi er glade i er en gave. Barna våre er bare til låns. Jeg tenker oftere på det nå enn før.