Tuesday, April 23, 2013

Bare til låns


For to uker siden i dag – i skrivende stund (kl 8.30) – kjørte vi vår fem og et halvt år gamle datter inn på operasjonsstua på Radiumhospitalet. Hun skulle operere ut en kreftsvulst i låret. Et bløtvevssarkom. Den begynte som en liten kaffebønnekul litt over kneet da hun var bare to år. Men det var først rett før påske i år det ble konstatert at det var en kreftsvulst.

Jeg veit ikke om jeg helt har skjønt det ennå. 

Det var litt som et flyvende, fremmed element kom susende gjennom lufta og sveipa til meg i ansiktet. Et sviende merke på kinnet. Noe jeg kjente, men ikke så. Ting har skjedd så fort. Og alt har gått bra. Så da er det vel ikke noe mer å bekymre seg for?

Alt har virkelig gått veldig bra. De fjernet svulsten og vev og hud rundt, men slapp å transplantere hud. Litt over to døgn etter operasjonen kom jenta vår hjem. Etter et par døgn i sofaen var hun klar for å prøve krykkene. Dagen etter trengte hun dem ikke. Uka etter var hun på visitt i barnehagen og fortalte vennene sine om Rasmus Mus som passer på barna på operasjonsstua når de sover. Og at hun hadde fått mange gaver, og hadde prøvd en rød rullestol, som hun klarte å kjøre sjøl. 

I helga kom våren, og vi satte opp trampolina. Litt skeptisk da veslejenta var i full gang på den. Mandag var hun tilbake i barnehagen igjen. I går kveld ringte kirurgen fra Radiumhospitalet og kunne bekrefte at kreftsvulsten de hadde fjernet hadde fått ‘riktig navn’, og at de hadde fjernet nødvendig vev rundt – med god margin. Ingen cellegiftkurer og ingen strålebehandling. ‘Bare’ jevnlige kontroller i åra som kommer.

Det er en setning som kverner og kverner i hodet mitt: jeg har henne bare til låns.


Jeg tenker at jeg er en ganske fornuftig, sterk og stabil mamma. Verken hønemor eller drama queen. Jeg forteller så enkelt som mulig om kreftsvulsten og hva det betyr. Folk reagerer forskjellig. Noen tar det på strak arm. Andre blir helt satt ut. Jeg veit ikke hva jeg syns er verst. Eller best. 

Men av og til løper følelsene løpsk inni meg. Tenk om ting plutselig forandrer seg? Er det virkelig sant at vi er så  heldige at vi slipper med dette? Midt oppi disse tankene kom meldingen om at den seks år gamle datteren til en gammel bekjent av meg døde på lørdag. Hun har hatt kreft i over tre år. En umenneskelig påkjenning for både datter og far, og mange andre rundt dem. Det var som et vindu knuste inni meg. 

Ingenting er en selvfølge. Hver dag vi får med dem vi er glade i er en gave. Barna våre er bare til låns. Jeg tenker oftere på det nå enn før.

Thursday, April 4, 2013

Hvorfor Halldis i Eventyrland?

Da jeg var tenåring skreiv jeg dikt. Massevis av dikt. Jeg likte å signere med Alice. Alice in Wonderland, tenkte jeg på da. Det var mitt pseudonym og kallenavn. Navnet som sto på russelua mi. Jeg tror ikke jeg fikk mye gjennomslag for det. Men i mitt eget hode var jeg Alice. På jakt etter livet i en spennende verden.

Slik er det litt fortsatt.


Jeg føler fortsatt at jeg er i Eventyrland, men jeg er heller Halldis enn Alice. Jeg skriver ikke så mange dikt lenger, men jeg er spesielt opptatt av ord og kommunikasjon. Av og til føler jeg meg liten og redd, andre ganger stor og sterk og modig. Ofte føler jeg også at verden er nokså ulogisk. Akkurat som i Alice sitt Eventyrland.

Nå er jeg midt i livet, og jeg har forlatt en trygg og god jobb, og mange supre kolleger, i Kongsberg Gruppens kommunikasjonsavdeling. Jo eldre jeg blir, jo mer komplisert forstår jeg at kommunikasjon er. Derfor blir det heller aldri kjedelig.

For en måned siden i dag startet jeg i halv stilling som kommunikasjonsrådgiver for Kunnskaps- og kulturpark-prosjektet i Kongsberg kommune . Det er et virkelig eventyrland jeg har gått inn i! Prosjektet er stort og viktig for Kongsbergs framtid, og skaper stort engasjement blant folk. For og mot. Her er det onde dronninger, skremte harer, gale menn med hatt og merkelige tvillinger. Og mye mer. Absolutt en spennende og utfordrende oppgave, der jeg jobber med noe som betyr noe for mange rundt meg.

Bloggen min vil handle om ting jeg er opptatt av, kanskje med et faglig skråblikk. Du kan lese den bare fordi du vil, for å bli bedre kjent med meg eller for å se om du kanskje har lyst til å jobbe med meg.