Friday, May 3, 2013

Jeg elsker nettverket mitt!

Noen av dem har jeg klina med (min gode venninne Torunn påstår at klining er sterkt undervurdert ;-)), noen av dem har jeg jobba med, noen av dem har jeg mest spist lunsj med, og noen har jeg møtt på sosiale medier. Nettverket mitt er gull verdt – og jeg elsker det! Det merker jeg nå, når jeg skal starte for meg selv, ved siden av halv jobb, og litt til, i Kunnskaps- og kulturpark-prosjektet i Kongsberg.

Min første date

I dag skal jeg spise lunsj med Per Øystein, som var den aller første som tok meg med på date. Han tok meg med på China House restaurant på Kongsgårdsmoen utenfor Kongsberg, og jeg tror jeg spiste biff chop sui. :-) Per Øystein driver Enjo Norge, en del av et verdensomspennende virksomhet. Det handler om såpefri rengjøring, og slagordet deres er ‘Clean the world’. Jeg gleder meg til å finne ut om jeg kan hjelpe Enjo Norge med markedsførings- og kommunikasjonsutfordringer, kanskje først og fremst på nett.

Det nærmeste jeg kommer jordmor

Hver dag chatter jeg med Torunn, som jobber i Barnebokforlaget. Torunn og jeg jobba sammen som annonseselger i gratisbladet FilmAktuelt  (nå: Cinema) på begynnelsen av nittitallet. Vi veit alt for mye om hverandre, men setter pris på hverandres styrker. For barnebokforlaget er jeg allerede i gang med å hjelpe barnebøker ut i livet. Antagelig det nærmeste jeg kommer å være jordmor. Har jobbet litt med «Edgar møter dyrene i skogen» som snart kommer ut, og jobber også med et par andre prosjekter. Det er deilig å få lov å jobbe med tekster på den måten. En drøm for Halldis i Eventyrland.


Bak en dør - ligger en vei?

Neste uke håper jeg at jeg får tid til å møte min gamle kollega Kåre, som jeg jobba med i Vegvesenet for hundre år siden. Jeg skreiv en artikkel om han til internavisa en gang, med overskriften «Kåre Kontroll» eller noe sånt. Nå driver han sitt eget firma og sitter midt i store veiutbyggingsprosjekter, og der er det i følge han selv, store kommunikasjonsutfordringer. Kanskje han kan være en døråpner for meg til å få jobbe med kommunikasjon i andre, store utbyggingsprosjekter?

Kanskje finne historier bak bildene?

Bjørn-Owe er fotograf. Jeg har kjent han ‘bestandig’. Vi har vært på jobbtur sammen, blant annet i London. Vi koser oss veldig i hverandres selskap, og spiser ofte lunsj sammen på Kåre Maloney. Han er en engasjert mann som gir mye av seg sjøl, og jeg håper å få til en arbeidslunsj med han før han reiser til Afrika i slutten av mai. Han sier han har masse prosjektideer, som han ikke har fått satt ut i live, men kanskje jeg kan hjelpe? Her tror jeg det kan komme opp spennende ting. Det gleder jeg meg veldig til!

Min virtuelle venn

Sist, men ikke minst, er det Svein Tore. Vi møttes på Dagbladets nettsted Blink, mitt første møte med sosiale medier. Det nærmer seg ti år siden! Vi har chatta sammen både seint og tidlig, blitt godt kjent og etterhvert utvikla en spesiell interesse for sosiale medier begge to. Da vi ‘møttes’ kalte han seg bare Frilansern (Blink opererte bare med kallenavn), så det tok litt tid før jeg ble komfortabel med å bruke Svein Tore. Han jobbet altså som frilanser. Han er statsviter, og da vi ble kjent underviste han litt på Universitetet i Oslo, skrev kronikker, kommenterte politiske valg og var krabbe- og hummerfisker på si’. Jeg møtte han første gang ‘på orntli’ i fjor sommer – på brygga i Nevlunghavn! Siden har våre veier krysset hverandre et par ganger i faglig sammenheng. Nå går det mye i sosiale medier. Han har skrevet bok (Sosial kommunikasjon) sammen med Cecilie Staude, og han driver mye med foredrag og workshops. Vi veit at vi har mange ting vi kan gjøre sammen, så det er vel bare i grunn å få gjort en avtale, Svein Tore?

Sosiale medier - kun en støttefunksjon

For å være helt ærlig syns jeg det står respekt av mitt eget nettverk. Det har ikke kommet av seg selv. Det er resultatet av 46 aktive, sosiale år. Jeg er flink til å holde kontakten med folk. Og jeg er trygg på hvem det er verdt å holde kontakten med. Sosiale medier har vært en hjelp til å gjenoppta, forsterke og i enkelte tilfeller etablere nettverk - men først og fremst handler det om å være til stede, ta kontakt, gi og få. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen.

PS.
Dette var bare et lite utvalg av potensielle samarbeidspartnere for min lille business. Det er deilig å se at det bare ‘strømmer på’. Jeg kan i tillegg til disse nevne at jeg håper å jobbe med min tidligere kollega Tom, samarbeide mer med Kathrine og Eli i kommunikasjonsbyrået Godt Sagt. Kanskje jeg til og med kan få til noe artig sammen med den fargerike levemannen Olav, som var eier av mobiltelefonforhandlerkjeden Klart Svar da jeg jobba med dem på midten av nittitallet - og blant annet er mannen bak Prosjektplassen.no og Fanbooster. Når jeg tenker meg om kan det hende jeg også kan ha nytte og glede av mine gode naboer, Anne og Per Olve, som driver konsulentselskapet  i SpinOn sammen.

Tuesday, April 23, 2013

Bare til låns


For to uker siden i dag – i skrivende stund (kl 8.30) – kjørte vi vår fem og et halvt år gamle datter inn på operasjonsstua på Radiumhospitalet. Hun skulle operere ut en kreftsvulst i låret. Et bløtvevssarkom. Den begynte som en liten kaffebønnekul litt over kneet da hun var bare to år. Men det var først rett før påske i år det ble konstatert at det var en kreftsvulst.

Jeg veit ikke om jeg helt har skjønt det ennå. 

Det var litt som et flyvende, fremmed element kom susende gjennom lufta og sveipa til meg i ansiktet. Et sviende merke på kinnet. Noe jeg kjente, men ikke så. Ting har skjedd så fort. Og alt har gått bra. Så da er det vel ikke noe mer å bekymre seg for?

Alt har virkelig gått veldig bra. De fjernet svulsten og vev og hud rundt, men slapp å transplantere hud. Litt over to døgn etter operasjonen kom jenta vår hjem. Etter et par døgn i sofaen var hun klar for å prøve krykkene. Dagen etter trengte hun dem ikke. Uka etter var hun på visitt i barnehagen og fortalte vennene sine om Rasmus Mus som passer på barna på operasjonsstua når de sover. Og at hun hadde fått mange gaver, og hadde prøvd en rød rullestol, som hun klarte å kjøre sjøl. 

I helga kom våren, og vi satte opp trampolina. Litt skeptisk da veslejenta var i full gang på den. Mandag var hun tilbake i barnehagen igjen. I går kveld ringte kirurgen fra Radiumhospitalet og kunne bekrefte at kreftsvulsten de hadde fjernet hadde fått ‘riktig navn’, og at de hadde fjernet nødvendig vev rundt – med god margin. Ingen cellegiftkurer og ingen strålebehandling. ‘Bare’ jevnlige kontroller i åra som kommer.

Det er en setning som kverner og kverner i hodet mitt: jeg har henne bare til låns.


Jeg tenker at jeg er en ganske fornuftig, sterk og stabil mamma. Verken hønemor eller drama queen. Jeg forteller så enkelt som mulig om kreftsvulsten og hva det betyr. Folk reagerer forskjellig. Noen tar det på strak arm. Andre blir helt satt ut. Jeg veit ikke hva jeg syns er verst. Eller best. 

Men av og til løper følelsene løpsk inni meg. Tenk om ting plutselig forandrer seg? Er det virkelig sant at vi er så  heldige at vi slipper med dette? Midt oppi disse tankene kom meldingen om at den seks år gamle datteren til en gammel bekjent av meg døde på lørdag. Hun har hatt kreft i over tre år. En umenneskelig påkjenning for både datter og far, og mange andre rundt dem. Det var som et vindu knuste inni meg. 

Ingenting er en selvfølge. Hver dag vi får med dem vi er glade i er en gave. Barna våre er bare til låns. Jeg tenker oftere på det nå enn før.

Thursday, April 4, 2013

Hvorfor Halldis i Eventyrland?

Da jeg var tenåring skreiv jeg dikt. Massevis av dikt. Jeg likte å signere med Alice. Alice in Wonderland, tenkte jeg på da. Det var mitt pseudonym og kallenavn. Navnet som sto på russelua mi. Jeg tror ikke jeg fikk mye gjennomslag for det. Men i mitt eget hode var jeg Alice. På jakt etter livet i en spennende verden.

Slik er det litt fortsatt.


Jeg føler fortsatt at jeg er i Eventyrland, men jeg er heller Halldis enn Alice. Jeg skriver ikke så mange dikt lenger, men jeg er spesielt opptatt av ord og kommunikasjon. Av og til føler jeg meg liten og redd, andre ganger stor og sterk og modig. Ofte føler jeg også at verden er nokså ulogisk. Akkurat som i Alice sitt Eventyrland.

Nå er jeg midt i livet, og jeg har forlatt en trygg og god jobb, og mange supre kolleger, i Kongsberg Gruppens kommunikasjonsavdeling. Jo eldre jeg blir, jo mer komplisert forstår jeg at kommunikasjon er. Derfor blir det heller aldri kjedelig.

For en måned siden i dag startet jeg i halv stilling som kommunikasjonsrådgiver for Kunnskaps- og kulturpark-prosjektet i Kongsberg kommune . Det er et virkelig eventyrland jeg har gått inn i! Prosjektet er stort og viktig for Kongsbergs framtid, og skaper stort engasjement blant folk. For og mot. Her er det onde dronninger, skremte harer, gale menn med hatt og merkelige tvillinger. Og mye mer. Absolutt en spennende og utfordrende oppgave, der jeg jobber med noe som betyr noe for mange rundt meg.

Bloggen min vil handle om ting jeg er opptatt av, kanskje med et faglig skråblikk. Du kan lese den bare fordi du vil, for å bli bedre kjent med meg eller for å se om du kanskje har lyst til å jobbe med meg.